VÅR HISTORIE

 
E.C. Dahls Bryggeri ble grunnlagt i Trondheim av Erich Christian Dahl i 1856. Året etter lanserte bryggeriet vår første øl – brygget av bryggerimester Kristoffer Olsen. Siden har E.C. Dahls vært det største bryggeriet i vår region, og våre øl har blitt servert både i inn- og utland. I 2016 bygde vi om bryggeriet vårt her på Lademoen. Siden har vi brygget over 60 ulike brygg.  Du finner oss på serveringsteder og butikker fra Lindesnes til Nordkapp.

E.C. DAHLS BRYGGERI

ved Morten Kvam

Vår venn og tidligere bryggeri-guide Morten Kvam har satt seg ned og med sine egne ord forteller han historien om E.C. Dahls Bryggeri fra oppstart og fram til nå. Fra et rikt kildemateriale har han samlet en imponerende mengde historie for oss. Han skriver ikke bare om selve bryggeriet, men om en rekke historiske forhold som er en del av fortellingen om oss.

E.C. Dahls Bryggeri

 
1850 – 1882

 

Da Erich Christian Dahl inngikk avtale om å kjøpe det gamle Sukkerhuset på Kalvskinnet fra Staten 19/11 1850 for på sikt å omgjøre det til bryggeri, var Trondhjem allerede en by hvor ølbrygging hadde rike tradisjoner. Helt inntil 1777 manglet byen tilførsel av rent drikkevann, og med et stort antall kirkegårder i det som i dag er sentrumshalvøya, sier det seg selv at vannkvaliteten neppe var spesielt helsebringende. Øl, produsert blant annet av kokt vann, var derimot regnet for trygt å drikke av alle. Det første industrielle bryggeriet dukket opp i 1839 da Flensburgeren Christian Schreiner grunnla sitt bryggeri ved Lilletorvet, men før det var det flere som drev med brygging i noe mindre skala. Ett av bryggeriene vi har en viss kjennskap til var M. Moslings bryggeri som var i drift på 1830-tallet, et annet lå i Fjordgata og ble drevet av en herre ved navn Peder Olsen Dahl som i 1852 solgte dette til Johan Peter Bye. Andre aktører var gjerne bakere og deres koner, og noen av disse kvinnene hadde på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet kongelige privilegier til å handle med skipene som lå ute på reden. Deres skips-øl, som alt annet øl på den tiden, var tradisjonell overgjæret øl, siden ingen hadde tilgang til - og kunnskap om - gjæra som skulle revolusjonere ølbryggingen; lagergjær.

 

Den offisielle overtagelsen av Sukkerhuset fant sted 20/3 1851, men det manglet mye før man kunne starte med ølbrygging i lokalene. I de drøye fire årene som fulgte ble derfor anlegget leid ut til Raffinadør Heinrich Bauck som fortsatte med sukker-raffinering, mens anleggets brenneribygning ble omgjort til malteri som ble drevet for E. C. Dahls regning.

Det viktigste for E. C. Dahl var å finne noen som kunne bekle stillingen som bryggerimester, og etter lang tids leting ble han hjulpet av sin egen svoger som bodde i Eidsberg. Rundt omkring på bygdene i Østfold gikk en snekker og tilbød sine tjenester, en mann rittmester Grundt (som var gift med Dahls eldste søster, Martha Møller) anbefalte sterkt fordi han var lærenem, dyktig og til å stole på. Hans navn var Christopher Olsen, og 29/2 1856 inngikk han kontrakt om å bli utdannet til ølbrygger på Dahls bekostning. Olsen ble sendt i lære hos bryggerimester Schmidt ved Chr. Schous bryggeri i Kristiania, og han var også en tur til Hamburg før han kom til Trondhjem høsten 1856. Her ledet han ombyggingen av resten av Sukkerhuset i tillegg til at han sto før brygging da anlegget sto ferdig. Enkelte kilder mener at bryggerimester Olsen også fikk hjelp av omreisende bayerske ølbryggere som befant seg i Trondhjem samme høst han kom tilbake fra sin læretid. 15. mai 1857 var de første ølene klare til salg hos to av byens kjøpmenn samtidig som man på bryggeriet kunne kjøpe ”simplere øl” i anker og på tønner. Hvilken type øl det var snakk om, er ikke nærmere beskrevet, men det er rimelig å anta at det kunne være snakk om sødtøl og/eller pot-øl. Noe senere, 25. juni, ble Dahls første bayerske øl sendt ut til en stadig økende portefølje av salgssteder over hele byen. Imidlertid ser ut til å ha vært en del kvalitetsproblemer i oppstartfasen som nødvendiggjorde annonser i Trondhjems Adresseavis for å bli kvitt øl av mindre god kvalitet til reduserte priser. I september sto bryggeriets eget ølutsalg ferdig, og noe senere var en egen ølhall på plass.

Det var ikke bare kvalitetsmessige problemer Dahl måtte håndtere i oppstartfasen. Byen ble i perioden 1856-57 hardt rammet av en stor, internasjonal økonomisk lavkonjunktur som lokalt ble kalt «Hamburgerkrisen», siden de aller fleste handelshus i byen hadde nære forbindelser til Hamburg. Bjarte Solheim skriver i sin hovedfagsoppgave i historie («Mit Øl gjør overalt Lykke, utgitt 1998) at kredittilgangen fra Tyskland ble innskrenket, og siden det manglet risikovilje (og muligens evne) blant Trondhjems få kredittinstitusjoner, måtte Dahl låne totalt 12000 speciedaler av en privat utlåner i byen. Uten dette lånet hadde neppe bryggeriet overlevd, og Dahls forhold til andre handelshus i byen, spesielt handelsadelen i Søgaden (dagens Kjøpmannsgata) som fra før visstnok skulle være noe avmålt, kjølnet ytterligere. I februar 1858 fikk han ordnet med kreditter i London, som gjorde at bryggeriet klarte å ri stormen av.

Takket være kredittene ble det i løpet av de neste årene gjort stadige utvidelser av bryggeriet, og produktene fant veien langt utover Trondhjems nærmeste områder. I 1858 innførte Stortinget produksjonsavgift på malt som bl. a. betød at en lang rekke små bryggerier ble nedlagt fordi de ikke produserte nok malt til å komme over minimumskriteriene loven fordret. I tillegg fikk byen vesentlig bedre forbindelser sjøveien både sør- og nordover, og Dahls øl kunne kjøpes fra Bergen i sør til langt nord i Finnmark. Bryggerimester Olsen måtte også ha fått bukt med problemene i oppstartfasen, «da Bryggeriets Produkter viste seg at være af fortrinlig Godhet og overalt vandt Bifald», i følge Kristian Koren.

På grunn av E. C. Dahls forsiktige måte å drive forretning på tapte bedriften knapt nok en speciedaler, og etter et drøyt tiår ville grunnleggeren trekke seg tilbake og selge bryggeriet sitt til en lokal handelsmann i Strandgaten (dagens Olav Tryggvasons gt.), Edvard Bratt, for 480 000 kroner. Dette var i følge Solheims hovedoppgave ingen sum Trondhjemske handelsmenn ønsket å betale, og Dahl beilet derfor etter andre interesserte i norske aviser utover vinteren 1868. Det ga heller ingen resultater, og til slutt gikk han til det skritt ved hjelp av en av sine forbindelse i Hamburg å avertere i tyske aviser sommeren 1870. Det hjalp heller ikke, og Dahl ble sittende som eier. Omtrent samtidig som han annonserte bryggeriet både nasjonalt og internasjonalt opplevde bryggeriet enda bedre tider, noe som i stor grad skyldtes en tiltagende eksport av øl. Det er grunn til å anta at mesteparten av ølet Dahl eksporterte var Pale Ale, noe bryggeriet hadde startet med da E. C. Dahls protesjé William Haurowitz kom til bryggeriet som underbrygger etter læretid bl. a. hos Barclay Perkins i London. Denne eksporten foregikk dels med dampskip via Hamburg, men også direkte til Brasil med klippfisk-skip, med det resultat at bryggeriet hadde faste utsalgssteder i Rio de Janeiro. Det skal også ha vært eksportert Dahls øl i små kvanta til Japan og Peru. Imidlertid ser det ut til eksporten stoppet opp etter 1876. Dette sammenfalt med generelle økonomiske nedgangstider både i Norge og verden for øvrig, samt innbitt konkurranse fra Christiania-bryggeriene, og bryggeriets totale omsetning sank noe. Likevel ser det ut til at bedriften klarte seg tålelig bra (Dahls personlige formue økte betraktelig i disse årene), og i 1882 produserte bryggeriet en rekke øltyper: Bayerøl, Sødtøl, Potøl, Porter, Bockøl, Erlangerøl og Pilsenerøl, samt Sundhedsøl av maltekstrakt. Noe av det siste E. C. Dahl rakk å gjøre før han døde i 1882 var å kjøpe konkursboet J. P. Byes bryggeri i Fjordgaten for bl. a. å kunne ta i bruk kjellerne der til øllager.

 

1882 – 1889

 

22. oktober 1882 døde Erich Christian Dahl brått og uventet av hjerteslag, selv om han hadde vært ved skrantende helse de siste årene av sitt liv. Han etterlot seg et testamente datert 30/1 1878 der han tilgodeså blant andre bryggeriets ansatte og andre private personer med store pengegaver. Hele hans øvrige formue skulle brukes ”til en Stiftelse for hjælpeløse, nyfødte Børn eller et Barnehjem eller maaske rettere til en Fødselsstiftelse for fattige Barselskvinder, maaske alle tre Ting i Forening; denne Stiftelse skal have mit Navn. ” Formuens største verdi lå naturlig nok i bryggeriet, og i testamentet anslo han selv denne delen til å være verd minst 800 000 kroner. Dette tilsvarer godt og vel 50 millioner kroner i dag (2018). Videre står det at dersom William Haurowitz, ”som jo nu ogsaa saavidt er den første i min Forretning ”, ønsker å overta bedriften med tilhørende lager skal han gjøre det ved å betale de ” pr. Conto beregnede Værdier, …, ligesom Varebeholdningerne efter passende Værdier ”. Bostyret besluttet å gi Haurowitz et tilbud om å kjøpe bryggeriet med inventar og varebeholdning for bortimot 1,2 mill. kr., noe han fant helt urimelig.

Det ble gjort flere forsøk på å selge bryggeriet i årene som fulgte, men selv ikke annonsering i inn- og utenlandske aviser hvor prisen ble senket med 15 – 20 % hjalp. Haurowitz fortsatte sitt daglige virke som teknisk leder, men i 1887 hadde han fått nok og dro til København, hvor han etter hvert ble direktør for De forenede Bryggerier. I de siste dagene av mai 1889 fikk man endelig et bud som bostyret kunne akseptere. Dette kom fra overrettssakfører Sverre Klingenberg pr. kommisjon for konsul Olaus Krabbe Lysholm, og anslås til å ha vært på et sted mellom 750 og 900 000 kr. Med seg på kjøpet hadde Lysholm konsul R. Kjeldsberg, konsul Jacob Finne samt før nevnte Klingenberg, men de tre sistnevnte hadde mindre aksjeposter i bedriften.

I mellomtiden hadde bryggerimester Chr. Olsen sørget for at bryggeriet hvert år hadde gått med overskudd. Problemer oppsto riktignok fra tid til annen, blant annet hadde man store kvalitetsproblemer med ølet i en periode etter Dahls død. Dette medførte at ledelsen i 1884 satte seg i forbindelse med Alfred Jørgensens laboratorium i København, som fant ut at problemet skrev seg fra villgjær som ødela ølet. I august året etter ble rendyrket gjær fra Jørgensens laboratorium tatt i bruk, visstnok for første gang i Norge. Enda i dag, nesten 135 år senere, kan dette samarbeidet fortsatt merkes i en del av våre produkter, noe vi senere kommer tilbake til.

                                                                                                                                       

1889 – 1919

 

Problemene med å selge bryggeriet, som gjorde få midler tilgjengelige til oppgraderinger i tråd med de nye teknologiske og vitenskapelige fremskritt som nærmest revolusjonerte bryggeribransjen, betød at det ble nødvendig med store ombyggings- og utbyggingsprosjekter for å få bryggeriet i stand til å være med i den nye tiden. Etter at det meste av anlegget var opprustet, gikk bryggerimester Chr. Olsen av med pensjon i 1894 etter 38 års tjenestetid på bryggeriet. Olsen var en brygger av den gamle sorten, som stort sett brygget på bakgrunn av empiriske erfaringer, og hadde naturlig nok problemer med å følge med i den rivende tekniske og vitenskapelige utviklingen, men til å hjelpe seg med å følge med på dette hadde han god hjelp fra ”yngre folk med moderne utdannelse”. En av disse var Johannes Tønseth som hadde vært underbrygger under Olsen siden 1884. Tønseth døde etter bare et par år som bryggerimester, 36 år gammel, og ble etterfulgt av Christian Fredrik Bentzen, som ble på sin post i de neste 31 år.

Distribusjon av produktene endret betraktelig karakter i årene rundt 1900. Jernbanen hadde blitt et viktig transportmiddel, og skipstrafikken over Trondheim havn var også livlig. For å få varene ut til disse, og ikke minst til kunder i byområdene, var hestetransport eneste mulighet, og hestene ved E. C. Dahls fikk så godt stell at bryggeriet i 1895 ble tildelt Foreningen til Dyrenes Beskyttelse sin sølvmedalje for behandlingen av hestene. Etter hvert gjorde automobilen sin inntog, og 18. mai 1912 fikk bryggeriet registrert sin første varebil; en Dion Bouton som var i bruk i de neste 25 år. Nye produkter kom også i handelen i perioden frem til 1910; vørterøl dukket opp i 1907, og tre år etter ble mineralvannsfabrikken opprettet. Disse produktene skulle vise seg å bli av stor betydning i årene som fulgte.

E. C. Dahl var på ingen måte enerådende på markedet i Trondheim. I 1877 ble Trondhjems Bryggeri startet på restene etter Schreiners bryggeri, og i 1899 ble en rekke av byens forretningsmenn og øvrighetspersoner enige om å starte et bryggeri ved Ladehammeren. To år senere, i februar 1901, kom de første produktene fra Aktiebryggeriet i handelen, og frem til 1917 hadde byen tre store bryggerier i virksomhet. Alle bryggeriene skulle gå en tung tid i møte, spesielt under siste del av første verdenskrig, men fikk også en del utfordringer da staten i 1913 innførte beskatning av det ferdige produktet, og ikke av råvarene som tidligere.

Det ble opprettet tre skatteklasser, og det er denne grunnstammen av klasser vi fortsatt har med å gjøre i avgiftsberegningen av øl den dag i dag.

Da krigen brøt ut året etter, ble etter hvert alle sektorer som var avhengige av utenlandske råvarer hardt rammet. E. C. Dahls bryggeri hadde ved krigens start store råvarelagre av malt og humle, men det ble etter hvert nærmest umulig å etterfylle disse lagrene. Driften gikk likevel nogenlunde som normalt frem til utgangen av 1916, selv om de norske bryggeriene på bakgrunn av råvareproblematikken og press fra myndighetene frivillig hadde gått med på å innstille brygging av bokkøl. I 1917 kom det så et forbud mot brygging av øl i skatteklasse 2 og 3, og dermed forsvant ikke bare bokkølet man frivillig hadde innstilt brygging av, men også pilsner og bayerøl. Dyrtiden gjorde at man måtte ta til takke med de alkoholsvake øltypene landsøl og bjor, som bryggeriforeningens ledelse etter kraftig kamp mot myndighetene (bl. a. ved å legge ned driften mellom 13. og 20. august 1917, og dermed ramme de særdeles viktige leveransene av naturis til melkebutikkene) fikk gjennomslag for å fremstille for i det hele tatt å kunne holde liv i næringen. Siden det ikke var annet øl å få tak i, ble det en livlig omsetning av produktene, og i tillegg gikk produksjonen av mineralvann og vørterøl for fullt. Dette medførte at bryggeriet leverte meget gode økonomiske resultater gjennom krigen, men ikke alle i samme bransje hadde klart seg like bra; i 1918 ble Trondhjems Bryggeri solgt til Aktiebryggeriet etter lange forhandlinger.

 

1920 – 1945

 

Årene etter første verdenskrig skulle vise seg å bli vanskelige. Selv om restriksjonene for ølbrygging ble opphevet i 1920 (skatteklasse 2 med øl opp til 4,75 % ble lovlig igjen i 1919), førte den generelle uroen i arbeidslivet med seg store utfordringer for alle bransjer i næringslivet, med sviktende omsetning og inntjening som resultat. I 1922 ble arbeidernes lønninger redusert i tråd med tariffene, noe som senere utløste streik og deretter en fem måneder lang nasjonal arbeidsgiver-lockout i første del av 1924. Senere skulle også bankene gjennomgå en krise, og for E. C. Dahls bryggeri ble året 1928 minneverdig fordi man for første gang i sin historie opplevde underskudd på driften.

Starten på 30-tallet ble like vanskelig med nye streiker, lockouter og blokader, men fra 1935 og frem til andre verdenskrig var man igjen i stand til å levere gode driftsresultater. Man var riktignok fullt klar over at en ny krig var på trappene, og Bryggeriforeningen utarbeidet derfor en plan i april 1939 som skulle vise seg å være genial. Deres sterke anbefaling om å sørge for å ha et minstelager av absolutt alle driftsmidler, ikke bare humle og malt, men også materiell og råstoff til drift og vedlikehold, gjorde at de aller fleste bryggeriene var godt rustet til å møte den kommende krigen. Takket være denne planen kunne man produsere alle øltyper frem til 1. juli 1941, men etter denne dato og frem til 1946 ble bare landsøl og vørterøl tilgjengelig for nordmenn. Man produserte riktignok fortsatt sterkere ølsorter, men disse produktene gikk til okkupasjonsmakten og deres tropper.

1941 ble for øvrig et markant år for bryggeriets produkter. Samarbeidet som ble inngått nesten 60 år tidligere med Alfred Jørgensens gjærfabrikk i København resulterte da i at man mottok en helt ny gjærstamme for bruk i ølproduksjonen. Denne stammen benyttes enda i dag i samtlige av bryggeriets undergjærede øltyper.

Etter hvert som tyskerne tok over styringen av landet, ble det også gjort sterke fremstøt for å nazifisere næringslivet, og 13. oktober 1942 ble bryggeriets direksjonsformann, Francis Kjeldsberg fjernet fra stillingen og erstattet med en NS-mann. (Jens Habel Jenssen?) Dette var det eneste inngrep som ble gjort overfor bryggeriets ledelse frem til høsten 1944 da adm. dir. O. K. Lysholm måtte flykte til Sverige, og 10. januar 1945 ble hele styret avsatt av myndighetene.

(Følgende kunngjøring kunne leses i Adresseavisen vinteren 1945: ”A/S E. C. Dahls Bryggeri anmelder at styret no består av Kaare Lie, Egil Rian, L. O. Klingenberg. Reidar Fjellanger og adm. direktør Birger Marcussen.”)

Det nye styret rakk heldigvis ikke å gjøre noe som skadet driften av bryggeriet i løpet av de knappe fem månedene det satt ved roret.     

 

1945 – 1956

 

Da krigen endelig var over var bryggeriet i en sørgelig forfatning. En rekke forbedringer og renovasjonsplaner som var tenkt gjennomført i første del av 40-årene hadde måttet utsettes. Selve bryggverket skulle etter planen ha vært utskiftet i 1940, og den første leveransen sjøveien av utstyr fra Weigelwerke i daværende Neisse i Tyskland gikk det bra med. Det neste skipet som hadde med to tredjedeler av de vitale delene forliste på vei til Trondheim, og da krigen var over eksisterte ikke fabrikken lenger. I tillegg var Neisse i Tyskland nå blitt Nysa i det sovjetkontrollerte Polen, men heldigvis fikk bryggeriet hjelp fra Skodafabrikken i Tsjekkoslovakia til å ferdigstille et nytt bryggverk i 1950 dels basert på delene man hadde på lager, og dels på basis av delene fra forliste lasten. “Lokket” over baren på Dahls-loftet (i tredje etasje i tårnbygningen i bryggeriet) er fra denne lasten. Flere forbedringer og tekniske endringer fulgte utover på 50-tallet under oppsyn av bryggeriets kvalitets- og tekniske utviklingssjef Sverre Matheson.

Råstoffsituasjonen var naturlig nok også vanskelig, men etter hvert ble det mulig å få tak i det meste man trengte for å produsere øl nesten som før. Utpå nyåret 1946 dukket pilsner- og bayerøl opp igjen, mens øl i skatteklasse 3 kom i handelen først senhøsten 1947. Landet skulle jo gjenoppbygges etter fem lange års okkupasjon, og da måtte man jo sørge for at tiden ikke gikk med til uvettig inntak av alkohol med de potensielle skadevirkninger dette inntaket kunne medføre. I tillegg var landets bryggerier underlagt forsyningsdepartementet som styrte tilgangen bygg, der begrensede mengder ble innvilget solgt til malting.

Bryggeriets distribusjon ble også endret etter krigen. Utkjøring av varer, som hadde foregått med en blanding av naturlige og mekaniske hestekrefter, ble fra 1948 gjort utelukkende med biler, og de staselige bryggerihestene som i mange år hadde vært E. C. Dahls stolthet gikk over i historien.

I takt med at råstofftilgangen bedret seg ble det også klart at man måtte utvide bryggeriet for å kunne tilfredsstille den etter hvert stigende etterspørselen, og der det var mulig ble det lagt planer for nye bygninger på Kalvskinnet. Ekspansjonstanken fikk nok også ekstra næring i og med at konkurrenten i Østbyen både planla og gjennomførte store utbedringer og utbyggingsarbeider i første del av femtiårene.

1954 ble for øvrig et nytt merkeår for E. C. Dahls bryggeri. Bryggeriet ble valgt til å lisensprodusere Coca Cola for Trøndelagsregionen, noe som medførte en voldsom vekst i omsetningen utover i femti- og sekstiårene etter at drikken ble lansert i januar 1955.

 

1956 – 1966

 

De neste ti årene i bryggeriets historie er preget av store investeringer og fusjonstankene som etter hvert skulle bli en realitet. Først måtte man selvfølgelig feire bryggeriets 100-årsjubileum i 1956, og det ble behørig markert med festmiddag i Palmehaven for ansatte med følge, samt utgivelsen av en jubileumsbok redigert av stadsantikvar Olaus Schmidt. Året etter dukket et kjent øl opp igjen etter et langt fravær; juleølet. Selv om bryggeriet var utrustet med datidens mest moderne maskiner og utstyr, var det fortsatt et problem med plass på Kalvskinnet. Man begynte også å innse at en eventuell sammenslåing av byens to bryggerier ville være veien å gå for å hevde seg i konkurransen med andre bryggerier i Norge. Riktignok var landet inndelt i soner hvor bryggeriene hadde mer eller mindre enerett på salg av sine produkter, men det var stor usikkerhet om hvor lenge dette ville fortsette. I tillegg var omsetningen både av øl og mineralvann etter hvert kommet opp i så stor skala at en massiv utvidelse av kapasiteten var nødvendig.

Da bryggeriets direktør O. K. Lysholm døde høsten 1959 ble det å blåse liv i fusjonsplanene som hadde ligget brakk siden mellomkrigsårene, noe av det første arvtageren Jørgen B. Lysholm tok fatt på. De to bryggeriene var omtrent like store målt i produksjonskapasitet, men Aktiebryggeriets plassering i Østbyen var langt mer gunstig i forhold til den noe innestengte tilværelsen vest i bykjernen. Tidlig i januar 1966 ble styrene i begge bryggerier enige om å slå seg sammen, og et teknisk utvalg begynte straks planleggingen av hvordan man skulle løse utfordringer i produksjonen, og ikke minst finne ut om man skulle bygge et helt nytt bryggeri fra grunnen av. Man forkastet fort tanken om fullstendig nybygging, men ved hjelp av et, som det het, fruktbart samarbeid med Trondheim kommune ble store områder rundt Aktiebryggeriet sanert og stilt til disposisjon for det nye selskapet som fikk navnet Aktiebryggeriet – E. C. Dahl. Den formelle sammenslutningen foregikk i juli 1966, og det var da avklart at man i Sverres gate skulle stå for produksjon av pilsner- og vørterøl, mens man i Strandveien skulle ta hånd om de andre ølvariantene man brygget på den tiden. Reaksjonene fra publikum var stort sett få og likegyldige, men enkelte ihuga entusiaster erklærte høyt og hellig at de ikke skulle drikke en dråpe skvip fra Dahls om de så var døden nær av tørst. Det er ikke kjent hvor lenge de mest fanatiske Aktiebryggeri-tilhengerne klarte å holde ut.

Et lite skjær i sjøen dukket opp da både Pepsi og Coca Cola ga bryggeriet beskjed om å bestemme seg for hvilket av produktene som skulle lisensproduseres; det kom ikke på tale at et og samme bryggeri skulle lage begge varianter. Enden på visa ble at lisensproduksjonen av Pepsi Cola ble overført til en relativt liten aktør i bransjen, Trondheim Mineralvannfabrikk (Tromi) allerede i august 1966.

 

 

1967 – 1984

 

En lang rekke problemstillinger måtte utredes, og man tok straks fatt på å samle trådene. Det ble vedtatt at det ikke skulle skje investeringer ut over det som var strengt nødvendig på Kalvskinnet, og i 1968 forelå en endelig generalplan hvor man gikk inn for en gradvis utbygging i Strandveien slik at man skulle ende opp med et moderne anlegg med en produksjonskapasitet på total 1,2 mill. hektoliter, hvorav to tredjedeler øl. Innen 1985 skulle man også trinnvis ha flyttet all virksomhet fra Kalvskinnet til Østbyen.

Etter at det i 1970 ble bestemt å endre bryggeriets navn til E. C. Dahls Bryggeri A/S, lå alt til rette for at planene om utvidelser skulle gå greit. Fusjonen fikk ingen konsekvenser for ansettelsesforhold i de to bryggeriene, men naturlig nok måtte en del av arbeidsstyrken endre arbeidssted. Den største forflytningen skjedde i februar 1974 da tapperiet på Kalvskinnet ble nedlagt, og 130 personer møtte opp på sin nye arbeidsplass i Strandveien for å ta i bruk det nye tappeanlegget som sto klart. To år senere sto ytterligere en tappekolonne klar til bruk, en kolonne som på den tiden var en av Europas største og mest avanserte. Tekniske forbedringer og ikke minst store lagerutvidelser fulgte så i to etapper på slutten av 70- og begynnelsen av 80-årene, og 23. mai 1984 rykket bryggeriet inn en helsides annonse i Adresseavisen som forkynte at ølbryggingen på Kalvskinnet var blitt historie. Fjorten dager senere var flytteprosessen over, og ca. 300 ansatte var nå samlet i Østbyen.

 

Et annet ledd i ekspansjonen var at man i 1971 begynte å kjøpe andeler i Bodø Aktiebryggeri for å styrke posisjonen nordpå, noe som medførte at E. C. Dahls i 1976 satt med ca. 90 % av aksjene i bedriften som skiftet navn til Nordlandsbryggeriet A/S to år senere. Store summer ble brukt for å få datter-bryggeriet i Bodø til å komme opp på samme høye industrialiserte nivå som moderbedriften i Trondheim, samtidig som at man på denne måten demmet opp for konkurranse fra bl. a. hovedstadsbryggeriene og ikke minst Mack i Tromsø. Strategien så ut til å bli meget vellykket, og begge bryggerier la frem gode resultater i årene som fulgte.

 

Ellers ble 70-årene sterkt preget av en langt større sosialpolitisk interesse for alkohol i sin alminnelighet. Det startet allerede i 1972 da et statlig utnevnt utvalg overleverte en innstilling om å endre lovgivningen med det resultat at øl i skatteklasse II ikke skulle inneholde mer enn 3,5 % alkohol, og i tillegg forby produksjon og salg av øl i skatteklasse III (øl opp til 7 %). Innstillingen ble lagt på is, men ble trukket frem igjen syv år senere da et statssekretærutvalg kom på banen med en revidert innstilling som igjen ville medføre at alt øl over 3,5 % sto i fare for å bli forbudt: ”da denne øltypen først og fremst brukes for å oppnå beruselse”. Dette skapte umiddelbart stor uro blant Norges ølelskende publikum, og det tok ikke mer enn tre måneder før den spontane Folkeaksjonen for Pilsen hadde vervet over 100 000 medlemmer. Knappe fire måneder senere hadde aksjonen doblet medlemstallet, og forslaget om å vanne ut ølet ble klokelig trukket tilbake.

1. april 1975 ble reklameforbudet for alkohol og tobakk innført, og det fikk naturlig nok stor innvirkning på bryggerienes direkte muligheter til å drive salgsfremmende tiltak. Skjerpede forskrifter ble innført i årene som fulgte, men det var likevel muligheter for næringen å formidle nyheter gjennom til dels gode venner i avisene, og en del av de lokale avisoppslagene i årene fremover bar nok tydeligere preg av reklame enn objektive nyheter.

Direkte avgiftsøkninger på alkohol og tobakk var man etter hvert godt vant med, men i 1974 dukket det opp en variant som til å begynne med ikke ble tillagt all verdens betydning. Senere skulle denne nye emballasjeavgiften på ølbokser vise seg å bli særdeles omdiskutert og gi store ringvirkninger først på 90-tallet og ikke minst etter årtusenskiftet. Selv om tapping på boks hadde foregått ved E. C. Dahls siden tidlig 70-tall, var omfanget av denne tappingen og betydningen av avgiften så liten at det ikke påvirket bedriftens resultat i nevneverdig grad.

 

Trenden fra sekstitallet med de lysere og lettere ølsortenes fremmarsj på bekostning av de mer ”gammeldagse” typene som bokk- og bayerøl fortsatte for fullt. Sommeren 1976 startet lisensproduksjon av Grøn Tuborg, noe som raskt ble en suksess, og på tampen av syttitallet sto pilsnerøl alene for ca. 70 % av bryggeriets totale ølsalg. Etter hvert ble både bokkølet og bayeren faset ut av bryggeriets portefølje på grunn av betydelig lavere salg til stor sorg blant pasjonerte tilhengere, og man sto til slutt igjen med juleølet som den eneste representanten for mørkere øl.

Bryggeriet opplevde likevel en usedvanlig stor opptur midt oppi flyttesjau, avgiftsøkninger og reklameforbud da man helt på tampen av bryggverket i Sverres gates levetid ville lage et ”dameøl” som etter planen bare skulle selges sommeren 1983. Etter velpubliserte antydninger om at noe var i gjære i Sukkerhuset ble Lysholmer Spesial lansert midt i april, og responsen fra publikum ble enorm. For første gang i Norge ble gjennomsiktige flasker benyttet til emballasje, og den innbydende gylne farven sammen med gullpapir rundt korka og en praktfull etikett bidro nok sterkt til at ølet ble revet bort i butikkene. Når så selve smaken av ølet også var til publikums behag, var den største enkeltsuksess i moderne norsk bryggerihistorie et faktum. Så populær ble Lysholmeren at den to år senere sto for nærmere 20 % av bryggeriets totale ølproduksjon.

 

Tidlig på åtti-tallet begynte man også å få føling med det som skulle skape stor uro i flere store industribedrifter utover i decenniet. Liberaliseringen av pengemarkedet betød at det blant annet ble langt enklere for folk flest å kjøpe aksjer, og dette skulle etter hvert vise seg ha stor innvirkning for bryggeriet. Det hele startet med at frisk privat kapital ble tilført bedriften i forbindelse med en kapitalutvidelse høsten 1982, og skulle kulminere med en særdeles uoversiktlig eierstruktur i en periode mot slutten av tiåret. Det skapte en viss uro at investeringsselskapet Platou Investments gjennom oppkjøp av private - og i stor grad trønderske - aksjer, satt med nær 20 % av aksjene i bryggeriet da skulle avholde sin generalforsamling i april 1984. Generalforsamlingen forløp riktig nok uten stor dramatikk, men det var tydelig at man etter hvert ville få en helt annen hverdag å forholde seg til. Omtrent samtidig som bryggeriet og dets ansatte var opptatt med flytting og tilpasninger knyttet til denne, ble leserne av Adresseavisen presentert for en kort, innsiktsfull og tankevekkende kronikk skrevet av avisens næringslivsmedarbeider Magnar Gjertsen. Her ble det antydet sterkt at flere av Trondheims børsnoterte bedrifter måtte regne med å bli forsøkt kjøpt opp, enten av konkurrerende bedrifter eller investeringsselskaper. Disse eventuelle oppkjøpene trengte på ingen måte å være basert på edle hensikter, hevdet han, og det skulle raskt vise seg at Gjertsen fikk rett i en del av sine dystre spådommer om at trønderske hjørnesteinsbedrifter ville kunne komme på ”fremmede” hender.

 

1985 – 1995

 

De neste ti årene i bryggeriets historie skulle på mange måter dreie seg om to ting: sterk vekst på stort sett alle områder, og stor uro om eierskap.

Platou Investments hadde etter hvert sikret seg 25 % av aksjene i E. C. Dahls bryggeri, og var i tillegg største aksjeeiere i både Tous bryggeri i Stavanger og Hansa i Bergen. Tanken bak disse oppkjøpene var i følge Platou å få til et samarbeide mellom de tre kystbryggeriene, men lokal motstand i alle tre byer satte en effektiv stopper for disse planene. I Trondheim fikk denne motstanden utslag i at det i begynnelsen av februar 1986 ble det kjent at en planlagt fusjon mellom sjokoladegiganten Nidar Bergene og E. C. Dahls bryggeri var på gang. Den endelige fusjonen fant sted en måneds tid senere, og man anså at man med dette ville kunne være en solid sammenslutning som skulle kunne stå i mot fremtidige oppkjøpsraid. Platou svarte med å selge sine aksjer til matvarekonsernet Nora Industrier A/S, og resten av året var det stor usikkerhet om hvem som etter hvert ville bli eiere av bryggeriet. I en periode mot jul 1986 så det faktisk ut til at en sammenslåing av E. C. Dahls og Hansa kunne bli en realitet, med Bergensbryggeriet som den ledende part. Det tok imidlertid ikke mer enn et par måneder inn i 1987 før Nidar-konsernet i sin helhet - etter en voldsom dragkamp om aksjene - ble kjøpt av Nora, og dermed ble bryggeriet en del av et selskap som fra før eide bl. a. de tre store bryggeriene i hovedstaden, med Ringnes som det største av de tre. Spekulasjoner om at dette ville medføre nedleggelse av bryggeriet i Trondheim florerte, men Nora gikk tidlig ut og forsikret at det ikke var et tema. Likevel var det sårt for mange at et av Trøndelags flaggskip i næringslivet nå var eid av et Oslo-basert selskap. Enda sårere skulle det bli da Nora noe senere på året skilte ut drikkevaredivisjonen i selskapet under navnet Ringnes, og Trondheims bryggeristolthet ble hetende Ringnes E. C. Dahls Bryggeri A/S. Fire år senere var det igjen klart for en ny fusjon da Nora fusjonerte med Orkla, og enda fire år senere – i 1995 – slo Orkla og Volvo-eide Procordia seg sammen, og kjøpte blant annet opp og fusjonere inn det svenske bryggerikonsernet Pripps i Ringnes.

 

Hva var så bakgrunnen for disse mange aggressive oppkjøpene og fusjonene? En av grunnene var at norsk næringsliv fikk vesentlig lettere armslag på 80-tallet, og mye av den stivbente planøkonomiske strukturen som hadde rådet siden freden i 1945 (og for de norske bryggerienes vedkommende siden tidlig i århundret) sto for fall. Friere konkurranse på de fleste områder betød blant annet at også kartell-virksomheten som bryggeriene hadde blitt enige om tidlig på 1900-tallet også var truet, og ble fjernet helt mot slutten av jappe-tiåret. Kort fortalt besto denne enigheten i at bryggeriene bare kunne selge sine produkter fritt i sine egne nærområder. Det var derfor ansett som tvingende nødvendig å posisjonere seg for å demme opp for andre bryggerier, norske så vel som potensielle utenlandske. I tillegg gjennomgikk også dagligvarehandelen store endringer på åtti-tallet, det er vel her nok å nevne Rema 1000 og Rimis fremvekst. Felles for bransjen var ønsket om å ha færre grossistledd å forholde seg til, og ved å slå sammen bryggerivirksomheter kunne man gjøre livet lettere for mange.

Uoversiktlige eierforhold til tross, tiåret fra 1985 til 1995 ble svært så godt for kjernevirksomheten på bryggeriet; produksjon og salg av øl og mineralvann. Suksessen med Lysholmer Spesial så ikke ut til å ta noen ende, og bidro sterkt til at man i 1994 kunne lese at E. C. Dahls leverte det beste driftsresultatet i hele Ringnes-konsernet. For å holde tritt med etterspørselen ble det naturlig nok nødvendig med styrking av arbeidsstokken, og bryggeriet hadde på sitt meste ca. 600 personer i arbeid i 1994.

Likevel ble noe borte på veien. Dessverre måtte man vinke farvel til den kjære Bayeren på slutten av åtti-tallet på grunn av sviktende salgstall, og da vi fikk lovendringen som betød at alt øl over 4,7 % skulle selges på Vinmonopolet fra og med 1. mars 1993, forsvant også etter hvert eksportølet (som nå i kjølvannet av Lysholmer-suksessen hadde endret oppskrift og navn til Lysholmer Gold) og bokkølet fra den lokale porteføljen. Heldigvis ble det besluttet å holde liv i juleølet som man i noen år hadde produsert i flere variabler; et par for dagligvaresalg og en for salg på Vinmonopolet. Av og til dukket det også opp nye ølvarianter under typebetegnelsen ”lyst og lettdrikkelig; tilpasset den lyse årstid”, og høydepunktet (eller bunn-nivået, om man vil) ble antagelig nådd på forsommeren 1995 da bryggerimester Terje Øvre kunne fortelle om lanseringen av Norges første is-øl: Lysholmer Ice. Siden dette skjedde samtidig som Orkla og svenske Procordia fusjonerte var det derfor naturlig at man også ønsket å gjøre et fremstøt i det svenske markedet, dessverre med betinget suksess.

Som man ser fikk ingen av de tidlige fusjonene noen direkte negativ betydning for bryggeriet på Lademoen, men den norsk-svenske Nora/Procordia-fusjonen skulle skape stor bekymring. Allerede på slutten av 1995 kom det sterke signaler om at en større endring på linje med den man hadde fått i Sverige vedrørende produksjon og distribusjon av Coca–Cola var på trappene. I Sverige hadde Coca-Cola sagt opp avtalen med Pripps med virkning fra 31/12 1995, og selv om Ringnes hadde en avtale som ikke gikk ut før 1999, lå det en klausul i avtalen som gjorde det mulig for Coca-Cola å reforhandle denne. Et tap av ca. 200 arbeidsplasser innen kort tid kunne fort bli en reell mulighet, og tilsvarende uro for potensielle nedbemanningsprosesser skulle prege mye av de neste 20 år i bryggeriets historie. 

 

1996 –

 

Resultatet av forhandlingene med Coca-Cola ble, som ventet, ikke annet enn at man fikk en konkret frist å forholde seg til. All lisensproduksjon av konsernets drikkevarer skulle opphøre innen utgangen av 1998, og selv om ca. halvparten av de som da ble overtallige fikk jobb hos Coca-Cola, ble det etter hvert åpenbart at bryggeriet på Lademoen på ingen måte var den sikre arbeidsplassen den tidligere var antatt å være. Helt på slutten av årtusenet ble det også klart at Orkla slet tungt med lønnsomheten i sin drikkevaredivisjon i Norge, og man begynte å innse at det kunne bli snakk om en nedleggelse av ett eller flere bryggerier i Ringnes-porteføljen.

Innledning på det nye millenniet startet med en gedigen trønderpatriotisk skuffelse, da Ringnes lanserte en helt ny design på kjempesuksessen Lysholmer Spesial og avleggerne Lettøl og Ice. Sukkerhuset prydet riktignok fortsatt etiketten på spesialølet, men bryggeriets navn var fjernet fra samtlige varianter, og man fikk nok en bekreftelse på at man nå var et lite bryggeri i den store verden. Selv om bryggerinavnet aldri skulle komme tilbake så lenge man produserte Lysholmer-variantene, ble skuffelsen i mars snudd til sterk optimisme og fremtidstro i begynnelsen av juni 2000. Da ble det kunngjort at Orkla og Carlsberg var blitt enige om å slå sammen selskapene til Carlsberg Breweries (hvor danskene ble hovedeiere med 60 % av aksjene). Selv om det gjensto noen formelle godkjennelser fra konkurransemyndighetene i EU, begynte man å se lysere på livet på Lademoen. Optimismen ble etter hvert større da man året etter startet lisensproduksjon av alt Carlsberg-øl som skulle selges i Norges fem nordligste fylker, samt deler av de tre grensefylkene sør for Trøndelag. Dette ville medføre at de ca. 300 arbeidsplassene syntes å være trygge, i hvert fall for en stund.

Stunden varte i knappe to år. Produksjonskostnadene i Ringnes hadde økt dramatisk, og styret besluttet derfor å nedlegge aktivitetene på minst ett av de fire bryggeriene de eide. Selv om anleggene i Trondheim og Arendal hadde betydelige lavere kostnader enn søsterbryggeriene i Stavanger og Oslo, var det på nytt klart for kamp mot nedleggelse. Tverrpolitisk trøndersk enighet og innsamling av vel 32 000 underskrifter om å stå sammen med bryggeriets ansatte i kampen om fortsatt drift i Trondheim bar frukter, og nedleggelse av Stavangers lokale stolthet Tou ble resultatet. Jan Lillebo, bryggeriarbeiderforeningens leder ved E. C. Dahls, takket i Adresseavisen for engasjementet som utallige trøndere hadde vist, men var samtidig nedtrykt på både sine kolleger i Stavangers vegne og med tanke på Ringnes´ rennommé. Nedleggelsen i Rogaland skulle da også vise seg å utløse en bortimot total lokal kjøpeboikott av Ringnes-produkter, og selv i Trøndelag gikk salget av Dahls-produktene drastisk ned. For noen kom den ultimate fallitt-erklæringen da Lerkendal-publikummet som hadde tilgang til bevertning i forbindelse med Rosenborgs hjemmekamper, oppdaget at ølet i kranene på VIP-seksjonene kom fra Hansa.

I februar 2004 solgte Orkla overraskende sine 40 % av aksjene i Carlsberg Breweries til Carlsberg, og på Lademoen hersket det en stund total forvirring som ble snudd til forsiktig optimisme blant de ansatte. Håpet om at man kunne bli et bryggeri for hele Midt-Norden levde en stund, men svant raskt etter hvert som man ble klar over at forvirringen rundt norsk avgiftspolitikk ville kunne bety nye utfordringer for næringen. Debatten om å fjerne grunnavgiften på engangsemballasje blusset nok en gang opp, og denne gangen var det bare med et nødskrik at avgiften som betød så mye for de mange årsverkene beskjeftiget med retur av tomgods på bryggeriet, overlevde. 

Våren året etter ble debatten bragt på banen igjen, og denne gangen ble det knapt flertall for fjerning av avgiften. Nå var 2005 et valgår, og med regjeringsskiftet etter høstens stortingsvalg ble det besluttet å endre avgjørelsen slik at avgiften ble gjeninnført. Denne politiske uforutsigbarheten bidro naturlig nok til at ledelsen i Ringnes fant det nødvendig å ta grep for å unngå å komme i en klemme alt etter hvem som hadde flertall i Stortinget. Det ble derfor bestemt å utrede nye mulige nedskjæringer i driften ved eventuelle nedleggelser i Trondheim og Arendal, og flytte brus- og ølproduksjonen til anlegget på Gjelleråsen utenfor Oslo, som hadde blitt ferdigstilt i 2000.

Nå var det ikke bare på Lademoen man i disse årene hadde stor interesse av beslutningene toppledelsen i konsernet gikk inn for. E. C. Dahls datterbryggeri i Bodø ble naturlig nok også dratt med i dragsuget av restruktureringer og omorganiseringer, spesielt etter at Ringnes hadde overtatt aksjene i Nordlandsbryggeriet ved årtusenskiftet. Samtidig med overtagelsen ble bryggingen av deres flaskeøl flyttet til Trondheim slik det også er i dag, men etter 109 års bryggerivirksomhet ved Bodø Aktiebryggeri / Nordlandsbryggeriet ble også tappekranene for tank- og fatøl stengt igjen for godt i juni 2006.

En etter hvert gryende misnøye med måten Ringnes utøvde sin markedsmakt på begynte å bre seg i stadig sterkere grad, både lokalt og nasjonalt. Sørfra ble det ramaskrik blant utflyttede trøndere og andre feinschmeckere da Ringnes bestemte at julebrusen i 2006 som skulle distribueres i Sør-Norge kun skulle komme fra Hamar, og fra E. C. Dahls nærmeste geografiske naboer i sør-sørvest ble det sendt et sterkt signal da Svartlamonittene truet med å boikotte Bylarm i februar året etter dersom det ikke kom Dahls-øl fra kranene under arrangementet. Ved begge anledninger snudde giganten, men i den store sammenhengen var det likevel ikke nok til å berolige fremtidspessimistene. Det hjalp heller ikke på humøret at bryggeriets tidligere stolthet Lysholmer Spesial forsvant fra Ringnes-porteføljen i 2007, selv om det var mange år siden den hadde hatt noen direkte lokal tilhørighet. 

Etter at ESA hadde krevd fjerning av grunnavgiften siden den var i uoverensstemmelse med EØS-avtalen, grep frykten på nytt om seg i Trondheim, og høsten 2008 ble en stor del av brusproduksjonen flyttet sørover. Så ble det relativt stabilt og rolig i en periode på drøye tre år før bomben smalt i mars 2012. Ringnes besluttet da å gå over til engangsemballasje og i tillegg flytte all gjenværende brusproduksjon i Trondheim til Gjelleråsen innen 2015. Til tross for iherdige forsøk fra fagforeninger og lokale politikere på å få både Ringnes og moderbedriften Carlsberg til å snu, blant annet ved å arrangere en stor demonstrasjon i København der den endelige beslutningen skulle tas på Carlsbergs generalforsamling i mars 2013, var ikke eierne til å rokke. Dette medførte at 120 årsverk forbundet med brusproduksjon, retur- og sorteringsmottak ville gå tapt, men en liten trøst i all elendigheten var tross alt at ølproduksjonen skulle fortsette.

Og i kulissene var det også andre ting i emning.

I månedsskiftet april/mai 2014 dukket en velkledd herre fra USA opp i Trondheim hvor han hadde flere ølsmakinger til stor glede for de som var heldige nok til å kunne være med på dem. Han ble også dratt med av bryggeriets ledelse på tur til Hitra, hvor han ble traktert med lokale matvarer som han etter beste evne prøvde å matche med sitt eget øl fra Brooklyn Brewery. Garrett Olivers bryggeri hadde i lang tid vært knyttet til Carlsberg som distribuerte Brooklyns produkter i Europa, og utover høsten ble det klart at det eksisterte konkrete planer om å skape et nytt E. C. Dahls. Carlsberg besluttet å stille 110 millioner kroner til disposisjon for at man i Trondheim skulle få et opplevelsessenter knyttet til produksjon av et mangfold av øl-varianter, og mange av Olivers tanker og ideer ble implementert i denne prosessen. En av hans kjepphester var at det skulle være mulig å kunne nyte både øl og mat i tilknytning til bryggeriet, og dermed ble Roar Hildonen og Alexander Skjefte fra To Rom og Kjøkken involvert i restaurantdelen av prosjektet. I januar 2016 ble den nye bryggmesteren Wolfgang Lindell presentert for offentligheten, og etter iherdig innsats av alle involverte var det klart for offisiell åpning av det nye E. C. Dahls bryggeri torsdag 4. august 2016.

Måneden etter dukket de første variantene av undergjæret øl på godt over 100 år opp fra bryggeriet, og – slik ønsket fra Garrett Oliver var – det kommer stadig ut nye brygg. Mange av disse finner man ikke andre steder enn hos velassorterte serveringssteder.

Ta gjerne turen innom for å smake på hva som er tilgjengelig av våre eksperiment- og andre øltyper, i tillegg til en god matbit og kanskje også en tur rundt i bryggeriets lokaler.

Erich Christian Dahl 12/2 1814 – 22/10-1882

 

E. C. Dahl ble født i Trondhjem som det tredje av fire barn i ekteskapet mellom Erich Dahl (født 1774 i Tydal) og Christine Lyche (født 1776 i Kristiansund). Erich Dahl hadde kommet til byen ved århundreskiftet og hadde etter hvert blitt handelsbetjent i firmaet Niels Bing som på det tidspunktet ble drevet av Bings enke, Martha Møller. Av henne og hennes sønn, Fredrik Bing, fikk Dahl god hjelp til bl. a. å kjøpe en gård med brygge i Gravalmenningen, som ligger like vest for Ravnkloa. I denne gården startet fru Dahl med småhandel av lett omsettelige varer, mens hennes mann fortsatte å arbeide for Martha Møller og hennes sønn. I oktober 1821 døde Erich Dahl brått, og Christine Dahl fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo. Fru Dahl ledet bedriften nesten helt frem til sin død i mai 1861.

Erich Christian Dahl gikk etter all sannsynlighet på en privat gutteskole, den såkalte Depotskolen, hvor lærerne var tidligere offiserer. Det betød streng disiplin, men skolen hadde ord på seg for å være god, og flere av byens senere kjente forretningsmenn startet sin skolegang der. Etter sin konfirmasjon i 1830 ble han sendt til handelsskolen Green Row Academy utenfor Silloth på den forblåste nordvest-kysten av England. Dette var en skole som flere av byens handelsmenn hadde sendt sine sønner til, sannsynligvis på bakgrunn av trelasthandelen som var en betydelig eksportnæring til Storbritannia på denne tiden. Ved utgangen av 1832 forlot han Green Row og bega seg til et par års studietid i Hamburg, og han skal visstnok også ha vært i Frankrike en tid. Etter endt utdannelse kom han tilbake til Trondhjem, og i 1837 ble han prokurist (i dag vil vi vel kalle dette daglig leder) i morens firma. I løpet av kort tid vokste bedriften til å bli et av byens største handelshus, der særlig import av korn fra Danmark og Østersjølandene og eksport av saltfisk og sild til de samme områdene var av stor betydning. Firmaet kjøpte også store kvanta klippfisk, tørrfisk og tran, som ble eksportert tildels med egne skip til markedene i Sør-Europa.

I takt med at forretningene blomstret ble E. C. Dahl en stadig mer aktet mann i byen. I 1851 ble han medlem av bystyret, en post han hadde helt frem til sin død. To år senere ble han valgt til å organisere Arbeiderforeningens prosjekterte bank, Spareskillingsbanken, og ble ikke bare innvalgt i bankens første direksjon, men også utnevnt til æresmedlem av foreningen. Han ble for øvrig utnevnt til æresmedlem på nytt da foreningen feiret sitt ti års jubileum. Året før bryggeriet sto ferdig til bruk ble E. C. Dahl utnevnt til dansk konsul for områdene nord for Dovre, en jobb han skjøttet på utmerket måte, spesielt overfor danske tilreisende til byen. I 1860 ble han tildelt Dannebrogsordenen i sølv for dette arbeidet, og i 1874 ble han utnevnt til Generalkonsul. Han ble også innstilt til kommandør av Dannebrogsordenen like før sin død.

 

Helt siden ungdommen hadde han hatt stor interesse for teater, og samtidig som man kom i gang med virksomheten på Kalvskinnet tok han sammen med fem andre initiativet til å danne et interessentskap som kjøpte byens teaterbygning. Han satt som formann i styret fra 1865 til sin død, og tok etter hvert over aksjemajoriteten i teateret. I tillegg sto han bak opprettelsen av Trondhjems Teaterforening i 1860.

Bortsett fra teater var E. C. Dahl særdeles interessert i hagestell, og kjøpte flere hager i området rundt bryggeriet. Fuglevenn var han også, og da byens ledere gikk til det drastiske skritt å anbefale skyting av skjærer og kråker for å beskytte småfuglene i byen, tok han kraftig til motmæle i Adresseavisen. Der erklærer han at han vil påtale ethvert forsøk på skyting av disse artene på sine eiendommer.

Han var også svært opptatt av å ta seg godt ut, og på sine mange reiser i inn- og utland hadde med seg en egen barberer og frisør Albert Guldbrandsen. 

 

Da Erich Christian Dahl ble stedt til hvile etter sin plutselige død i 1882 ble han fulgt til graven på Domkirkegården av det største gravfølget byen hadde sett. Byens aviser publiserte en rekke minneord der hans ”store Hjælpsomhed saavel som fattige og trængende som i Samfundsøiemed og hans humane Færd som Arbeidsherre” ble fremhevet. Bryggeriet ble ansett for å være en usedvanlig god arbeidsplass, og hans tanker om sine ansatte satte han kanskje best selv ord på i en middagstale han holdt på Støren i 1866: “Arbeideren og Arbeidsherren er lige nødvendige for hinanden.” Anledningen var en utflukt for samtlige av bryggeriets arbeidere og deres koner med den relativt nyåpnede Størenbanen.

Avisene påpekte også at han døde sterkt formuende, ugift og barnløs. Det første hersket det overhodet ingen tvil om, men de to siste er etter hvert blitt kraftig imøtegått. Han var definitivt ugift da han døde, men i følge bl. a. Terje Bratberg (Norsk biografisk leksikon, web) og Bjarte Solheim var faktisk E. C. Dahl gift med sin elskerinne, enken Anna Marie Irgens fra 1869 til 1870, og hadde to barn med henne. Deres første, en sønn, ble født i skjul i Meldal i februar 1865, og ble satt bort i Molde ved hjelp av en av Dahls kontakter. Det andre barnet kom til verden i København i oktober 1867. Hun het Marie Therese og skal ha blitt satt bort i gode hender i Danmark.

Det er også stor sannsynlighet for at han var far til William Haurowitz, som etter Dahls død arvet 200 000 kroner og en aldri benyttet forkjøpsrett til bryggeriet.

 

 

Christopher Olsen 10/3-1828 – 20/6-1895

 

Mens E. C. Dahl var bryggeriets velkjente ansikt utad, var Christopher Olsen mannen som sørget for at alt gikk som det skulle på bryggeriet. Han ble født i Dovre-traktene, men mistet sine foreldre og hjemmeboende søsken i en nervefeberepidemi mens han var svært ung, og ble sendt til en eldre bror. Denne broren var i tjeneste hos rittmester Grundt, E. C. Dahls svoger, i Eidsberg i Østfold. Etter konfirmasjonen ble Olsen sendt i snekkerlære i Christiania, og ble ansett som en særdeles dyktig mann i faget. Da læretiden var over kom han tilbake til Østfold hvor han arbeidet som svenn rundt omkring i bygdene inntil han ble anbefalt av Grundt som mannen som kunne hjelpe Dahl med igangsettelsen med bryggeriet på Kalvskinnet. 29. februar 1856 skrev Olsen under kontrakt om først å bli utdannet til ølbrygger på Dahls bekostning, for deretter å bli bryggerimester mot en årslønn på minst 200 speciedaler og med fri bolig.

Olsen ble straks sendt til Christiania hvor han fikk sin utdannelse hos bryggerimester Schmidt ved Chr. Schous bryggeri. Etter noe som måtte vært et lynkurs kom Olsen til Trondhjem høsten samme år, og hadde også i løpet av disse månedene vært en tur til Hamburg. I Trondhjem gikk han straks i gang med å gjennomføre innredningen av bryggeriet i tillegg til å få driften i gang. Allerede 15. mai året etter var bryggeriets produkter til salgs, og selv om det oppsto en del problemer med øl av mindre god kvalitet den første tiden, er det ingen tvil om at Olsen var en meget dyktig brygger etter datidens kriterier. Bryggeriets medaljer fra diverse utstillinger i Europa, samt en stadig stigende omsetning av produktene vitner om det. Noe av lærdommen hadde han kanskje fra sine utenlandsopphold bekostet av E. C. Dahl; Olsen besøkte verdensutstillingen i London i 1862 og var også på studietur i Bayern tre år senere.

Etter hvert som ølbrygging ble mer og mer vitenskap måtte han ofte søke hjelp fra sine underbryggere som hadde vesentlig mer og lengre utdannelse i moderne ølbrygging, men hans praktiske dyktighet var udiskutabel helt til det siste.

Olsen ble ansett som uunnværlig av E. C. Dahl, noe han selv også var fullt klar over. Bjarte Solheim viser i sin hovedfagsoppgave til brev skrevet av E. C. Dahl til Olsen som tydelig synliggjør at forholdet mellom de to var langt annet enn harmonisk, og Olsen truet flere ganger med å si opp jobben dersom han ikke fikk sin vilje igjennom. Olsen krevde - og fikk innvilget - solide lønnsøkninger både i 1857 og 1861, og i 1869 gikk han, uvisst av hvilken grunn, så langt at han truet med å emigrere til Amerika, men gemyttene roet seg åpenbart såpass at han ble på sin post.

I de vanskelige årene etter Dahls død viste han for fullt hva han dugde til. Han styrte bryggeriet med stø hånd og leverte gode resultater hvert eneste år, og da han gikk av med pensjon i 1894 fikk han en sølvpokal i julegave fra bryggeriets arbeidere.

Privat var han veldig opptatt av friluftsliv, og tilbragte gjerne sine fridager året rundt i Bymarka. Han bidro sterkt til å vekke Trondhjemmernes interesse for å benytte marka til rekreasjon, og bygde selv en liten hytte ved Gråkallen. Etter hvert som byens innbyggere begynte å ta i bruk marka, overlot han denne hytta til Turistforeningen, og begynte selv å trekke inn til Storheia. I takt med at Turistforeningen anla veier i hele Bymarka, begynte han å søke til traktene rundt Vassfjellet for å få fred og ro. Christopher Olsen døde i 1895, 67 år gammel, og er gravlagt på Domkirkegården.

 

 

William Selly Haurowitz 1847 – 1908

Haurowitz ble født i Trondhjem 4. august 1847, sannsynligvis med Erich Christian Dahl som faderlig opphav. Han ble oppdratt av det danske skuespillerparet Henriette Sophie Nielsen og Wilhelm Haurowitz som tidvis arbeidet ved Trøndelag Teater.

Han ble ansatt ved bryggeriet i siste del av 1860-årene som underbrygger etter en langvarig bryggerutdannelse påkostet personlig av E. C. Dahl, hovedsakelig i Danmark og Tyskland. I tillegg hadde også han et opphold ved Schous bryggeri i Christiania, og ikke minst en tid hos datidens største bryggeri i London; Barclay Perkins for å lære seg å brygge tradisjonelle britiske øltyper.

På slutten av E. C. Dahls levetid var han bryggeriets kontorsjef, vise-ordfører i Arbeiderforeningen 1878 – 1883, fra 1880 dansk visekonsul og etterfulgte Dahl som konsul fra 1883. I testamentet E. C. Dahl opprettet i januar 1878 skulle Haurowitz delta i alle rådslagninger og hans mening høres. Videre står det: ”Ønsker William Haurowitz, som nu ogsaa saavidt er den første i min Forretning, at overtage forannevnte Eiendomme, er han dertil berettiget imod Betaling efter de pr. Conto beregnede Værdier..”. Haurowitz ble tildelt 200 000 kroner gjennom testamentet, og prøvde flere ganger å bli enig med boet om en fornuftig beregning av disse verdiene uten å lykkes. Til slutt forlot han Trondhjem høsten 1887 for å ta over som direktør ved bryggeriet i Rahbeks Allé på Vesterbro i København. I 1891 slo 11 mindre bryggerier i byen seg sammen og dannet De forenede bryggerier, og Haurowitz ble utnevnt til administrerende direktør for selskapet. Han ble også formann i den danske bryggeriforeningen. Tre år senere ble Tuborgs Fabrikker innlemmet i selskapet som til slutt skulle fusjonere med Carlsberg i 1970. Hans ledelse av selskapet må ha vært konfliktfylt, og i 1899 henvendte alle ledende funksjonærer i selskapet seg til styret for å si opp sine stillinger siden de ikke hadde tillit til Haurowitz´ ledelse av selskapet. 10. januar 1908 døde William Haurowitz i Hillerød. Han var da ridder av Dannebrogordenen og etatsråd.

Haurowitz hadde også en to år yngre søster, Nina, som også kom til å spille en viss rolle i bryggeriets historie. Hun satt nemlig modell til Ole Laulos flotte treskulptur «Kvinne som skjenker øl» som ble brukt som krone på E. C. Dahls monter under en utstilling i København i 1878. Et utsnitt av skulpturen prydet for øvrig etiketten til jubileumsølet som ble lansert i forbindelse med bryggeriets 125-årsjubileum i 1981.

 

C. L. Schreiners bryggeri / Trondhjems bryggeri 1839 - 1919

 

Christian Ludvig Schreiner ble født i Flensburg i 1795, og kom til Trondhjem i ung alder hvor han ble ansatt i handelshuset Meincke, Sønner & Co. Etter flere endringer i handelshusets eierskap og forretningsdrift fikk han i 1828 kjøpt bygården mot Lilletorvet der firmaet hadde hatt sine kontorer. Herfra fortsatte han med det samme som Meincke hadde holdt på med: ”eksport fra de nordenfjeldske bergverker, fisk og trælast og import fra vore utenlandske korn-, mel- og kolonialmarkeder.” Handelen foregikk med egne seilskuter, formodentlig bygget på Throndhjems Skibsværft som Schreiner også hadde en andel i. Senere sto han, sammen med konsulene Garmann og Huitfeldt, for økonomiske garantier som skulle sikre grunnleggelsen av Trondhjems Mekaniske Verksted i 1843.

I tillegg til alle disse forretningene bestemte han seg i 1839 for å starte et bryggeri. Dette ble formodentlig innredet i forretningslokalene på Lilletorvet.

Schreiner hadde en betydelig handel med Tyskland, og hadde sannsynligvis tidlig fått høre om den nye undergjærede bayerske øltypen. Dessverre er det ingen arkiver å finne etter bryggeriet, men et innlegg i Trondhjems Adresseavis datert 26/10 1839 viser i hvert fall at noen ser frem mot etableringen av bryggeriet med glede: ”Trondhjem vil forhaabentlig se en af de mest følelige Mangler afhjulpne, idet at Concurrence nu vil gjøre det nødvendigt for de øvrige saakaldte Ølbryggere at levere skikkelige og drikkelige Varer og ikke længere opvarte Kunder med farvet og suurt Vand istedetfor Øl. ”

Det er enda ikke mulig å finne ut med sikkerhet når Schreiners bayerske øl først ble solgt. Første gang bayersk øl fra Schreiners bryggeri annonseres i trønderske aviser er i 1844, året etter at tilsvarende øl fra Christiania er utbudt. Likevel er det all grunn til å tro at det skjedde mer eller mindre samtidig som at både bryggeriet og malteriet var i gang høsten 1839, for i mai året etter averterer han i hvert fall malt til salgs. Det er merkelig om ikke også ølet var i handelen da. Det vil da i så fall være ikke bare Norges, men også Nordens første undergjærede øl.

Til å stå for bryggingen er det stor sannsynlighet at Schreiner vendte seg til Tyskland allerede i oppstartfasen av virksomheten. Man vet at han ansatte Johann Philipp Leinhardt fra Bayern som bryggerimester tidlig i 1840-årene, og Leinhardt skulle bli den som holdt bryggeriet i drift etter at Christian Schreiner døde i 1848.  Handelshuset Schreiner, der bryggeriet bare var en liten del, ble drevet videre av hans enke, Cecilie Johanne Schreiner, som midt i 1850-årene fikk en stor konkurrent å forholde seg til: Erich Christian Dahl. Hun bestemte seg derfor for å sørge for at bryggeriet skulle holde tritt med konkurrenten på Kalvskinnet og kjøpte en eiendom på hjørnet av Dronningens gate og Krambugata hvor det ble oppført en en-etasjes bryggeribygning som sannsynligvis sto klar til bruk i 1858. Fru Schreiner døde åtte år senere, og hennes to sønner tok over firmaet. Den yngste, Hilmar Meincke Schreiner, hadde utdannet seg til ølbrygger i Bayern og ble dermed den som tok seg av bryggeriet, der han i 1869 sto bak etableringen av det man antar er Trondhjems første mineralvannsfabrikk.

Til å begynne med ser det ut til at satsingen gikk bra. Trondhjem hadde sluppet heldig unna internasjonale økonomiske kriser, og infrastrukturen ble stadig bedre utbygd både til lands og vanns. I 1875 endret den økonomiske situasjonen seg dramatisk, og flere av byens store handelshus ble hardt rammet av en fem år lang konkursbølge byen aldri hadde sett maken til.

Schreiner & Co. var et av firmaene som slet tungt, spesielt på grunn av garantien Christian Schreiner hadde gitt i forbindelse med opprettelsen av TMV i 1843. I oktober 1876 måtte styret for verkstedet gå til skifteretten, og for å innfri kravene fra denne ble firmaet Schreiner & Co. nødt til å selge unna en del av sine faste eiendommer. 3. mai 1877 ble det kunngjort at bryggeriet og malteriet hadde blitt solgt til et interessentselskap som besto av konsulene Anton og Christian Jenssen og Schreiners mangeårige kontorsjef Jacob Gerhard Matzow. Bryggeriet beholdt sitt opprinnelige navn til nyttår 1883, da det ble forandret til Trondhjems Bryggeri.

Fire år senere kjøpte Anton Jenssen ut sine to medinteressenter, og sto som eneinnehaver frem til sin død i 1895. Deretter ble hans sønn Harald Jenssen eier av bryggeriet der han hadde vært bryggerimester siden 1880. Han sto for en stor utbygging og modernisering av bryggeriet i 1897, da det ble oppført en 3 ½ etasjes bygning som også inneholdt en gedigen ølhall. Det ser ut til at bryggeriet klarte seg godt frem til første verdenskrig, men det fikk store problemer med økonomien etter hvert som skatteendringene i 1913, forverringen av råvaretilgangen utover i krigsårene, og ikke minst myndighetenes forbud av salg og produksjon av øl i klasse 2 og 3 gjorde seg gjeldende. 27. juni 1918 solgte derfor Harald Jenssen bryggeriet til Aktiebryggeriet, og bygningene revet i 1954 etter en brann året før. I den nye bygningen som ble oppført hadde Trygdekassen tilhold i de neste ca. femti år.

 

Aktiebryggeriet i Trondhjem 1899 – 1966 (1970)

 

I slutten av mai 1899 kunne man i Trondhjemsavisene lese en invitasjon til å tegne aksjer i et nytt bryggeri på Jarlheimsletta øst i byen. Initiativtagerne var kaptein Hans Nissen-Dreyer og overrettssakfører Henrik Løcke, men de hadde på forhånd fått med seg et anselig antall andre dignitærer og næringsdrivende i byen. Invitasjonen hadde som formål å innbringe 300 000 kroner innen 1. juni, men da fristen utløp hadde man klart å overtegne beløpet med ca. 60-70 %. På forbausende kort tid kom bryggeriet i gang. Styret gjorde et grundig arbeide på kort tid, bl. a. hadde man hentet inn anbud på maskineri og bryggeutstyr og ble stående ved Schäffer & Co, Breslau, Schlesien (nå: Wroclaw i Polen) sitt utkast. Tegninger til bygningen ble også levert av Schäffer & Co., men disse inneholdt arkitektoniske elementer som ikke helt passet inn i Trondhjem. Det ble derfor bestemt at Johan Christensen, som noe senere sto bak tegningene for E. C. Dahls Stiftelse, skulle foreta noen justeringer som kunne være mer passende. Det var likevel en storslagen bygning som sto ferdig høsten 1900, og den fikk raskt tilnavnet ”den hvite borg i østbyen” på folkemunne.

Allerede før graving og bygging startet ble bryggerimester Kristoffer Bjerke ansatt (juli 1899), i august startet man graving, og i september 1899 hadde man ansatt administrerende direktør; Johan Nossum. Nossum hadde fartstid fra bl. a. E. C. Dahl og Bodø bryggeri, mens Bjerke hadde startet sin karriere hos Nora bryggeri i Kristiania og etter lengre opphold ved flere bryggerier i Tyskland vært ansatt både hos Hansa i Bergen og ved Trondhjems bryggeri. Før Bjerke startet i jobben på Lademoen hadde han samme høst deltatt på et kurs hos Alfred Jørgensens laboratorium i København samt besøkt et par bryggerier i Berlin. Det er ingen tvil om at det her var snakk om en brygger med stor kompetanse man hadde fått tak i, og han ble da også værende i stillingen til han måtte trekke seg på grunn av sviktende helse i 1919.

Dessverre for bryggeriet døde Johan Nossum etter bare knappe fem måneder i stillingen, altså før man hadde startet bryggingen, og til å overta hans funksjoner som administrerende direktør vendte styret seg til en av sine egne medlemmer og aksjeeiere: konditor Ole Erichsen. Under Erichsens ledelse kom man så i gang med prøvebrygging i november 1900, og 14. februar 1901 ble de første produktene fra bryggeriet solgt til offentligheten. I løpet av den korte tiden fra tegningsinnbydelsen gikk ut og frem til at bryggeriet sto ferdig hadde de økonomiske konjunkturene i Norge og byen endret seg radikalt, og det hevdes at Erichsen har mesteparten av æren for at man i det hele tatt kom seg igjennom de første årene. Etter hvert bedret forholdene seg, men Erichsen takket for seg etter fem år på grunn av sine andre forpliktelser.

Man hadde startet med pilsner, bayerøl, bokkøl og sødtøl for et marked som etter hvert strakk seg fra Bergen til Finnmark, og i 1906 begynte produksjonen av vørterøl som ble en meget viktig inntektskilde for bryggeriet. Som for E. C. Dahls bryggeri ble også mineralvannsproduksjon en viktig del av Aktiebryggeriets inntekter i de vanskelige årene under første verdenskrig, og det ga stor uttelling for sistnevnte å kjøpe opp mineralvannsfabrikken Løven i 1916 og Trondhjems Mineralvandsfabrikk i 1917. Trondhjems bryggeri ble også kjøpt opp da de måtte legges ned i 1918, noe som medførte behovet for et påbygg mot nord som rommet verksteder, ølutsalg og kontorer. Dette bygget er det vi dag kjenner som Bryggeriet Pub og Kjøkken. Takket være disse investeringene ser det ut til at årene frem til ca. 1922 var svært gode for Aktiebryggeriet.

 

Dessverre er det sparsomt med materiale å finne om driften i de neste 45 år, men det er naturlig å gå ut fra at de samme ned- og oppgangstider gjaldt for begge bryggerier, med streiker og lockouter utover i 20 og 30-årene, krigens påvirkning og ikke minst den betydelige omsetningsøkningen man opplevde i 50-årene.

Krigsårene kunne lett ha blitt katastrofale for bryggeriet. Den uunngåelige nazifiseringen av styret ble også her gjennomført, det samme gjaldt selvsagt også bryggerestriksjonene. Brenselssituasjon var også prekær under okkupasjonsårene, og siden det var godt om arbeidsfolk, ble - i følge Ole Worum, maskinmester ved E. C. Dahls fra 1976 frem til 1998 - en del av arbeidsstyrken utkommandert til Snåsa for å drive vedhugst som skulle sørge for brensel til å generere damp for å opprettholde driften. Den noe utsatte plasseringen like ved det store tyske byggeprosjektet Dora på Nyhavna kunne fort ha ført til at det hadde fått stygg medfart da de allierte prøvde å bombe den nylig ferdigstilte ubåtbunkeren i juli 1943. Heldigvis gikk det bra; selv om bl. a. Vinmonopolets hovedkvarter ble utbrent og gassverket like ved bryggeriet ble totalskadet, sto den hvite borg uskadet igjen.

Etter krigen skjøt omsetningen i været, og da bryggeriet feiret sitt 50-årsjubileum i 1951 kunne adm. dir. Jack Nielsen stolt fortelle at de rundt 70 ansatte produserte dobbelt så mye øl som før krigen. Da lisensproduksjon og distribusjon av Pepsi Cola startet sommeren 1958, ble enda flere økonomiske og produksjonsmessige mål nådd. På grunn av denne økningen var det nødvendig med store utvidelser, og i årene fra 1948 til 1966 økte bryggeriets tomtearealer betraktelig gjennom kjøp av eiendommer fra Trondheim kommune. Den nærmeste bebyggelsen sør og sørvest for bryggeriet besto stort sett av falleferdige hus, og til tross for at noen av de var bebodde var det åpenbart et sterkt ønske fra kommunens side å få sanert denne bygningsmassen. Nye byggeplaner kom på rekke og rad, og det ser ut til at det nærmest var en konkurranse mellom bryggeriene å få satt opp nye og moderniserte lokaler. 14 oktober 1965, etter fem års byggetid sto Aktiebryggeriets gedigne tapperi- og lagerbygning ferdig, og en ny æra for byens bryggerier nærmet seg.

Det måtte nødvendigvis stoppe opp for bryggeriet på byens vestkant på grunn av deres begrensede ekspansjonsmuligheter, og tankene om sammenslåing ble mer og mer konkrete. Selv om de var konkurrenter var tonen god mellom Trondheimsbryggeriene; de annonserte bl. a. av og til juleøl sammen, så alt lå til rette for en mulig fruktbar sammenslåing. Allerede i 1912 ble det gjort et forsøk på å fusjonere byens bryggerier, og spesielt etter andre verdenskrig ble det tydelig at rasjonalisering og fusjon var ønskelig. Ikke bare begge bryggeriers ledelse, men også bryggeriarbeiderne og ikke minst Staten ønsket dette velkommen. I 1959 begynte samtalene om det som syv år senere skulle bli Aktiebryggeriet – E. C. Dahl. Helt på slutten av 1965 ble det kunngjort at ønsket om en nær forestående sammenslutning var på gang, og i midten av januar vedtok begge bryggeriers ekstraordinære generalforsamling å fusjonere, hvorpå den formelle sammenslåingen fant sted 27. juli 1966.

Knappe fire år senere forsvant Aktiebryggeriet fra firmanavnet da man i den ordinære generalforsamlingen 14. april 1970 vedtok å endre navnet til E. C. Dahls bryggeri A/S.

 

E. C. Dahls stiftelse

 

I testamentet Erich Christian Dahl hadde skrevet vel fire år før sin død, var det utvetydig gitt direktiver til hvem som skulle arve hva av hans formue. Etter at alt var fordelt var det fortsatt en anselig sum igjen – nærmere 850 000 samt en del eiendommer - og denne skulle benyttes: ”til en Stiftelse for hjælpeløse, nyfødte Børn eller et Barnehjem eller maaske rettere til en Fødselsstiftelse for fattige Barselskvinder, maaske alle tre Ting i Forening; denne Stiftelse skal have mit Navn.” Det tok nesten like lang tid å bli enige om hva stiftelsens formål skulle være som det tok å avslutte boet, men i mars 1892 fastslo byens autoriteter og boets eksekutorer at stiftelsens skulle være et ”Hospital for fattige, syge Børn og en Fødselstiftelse for fattige Kvinder.”

I 1877 hadde Dahl kjøpt Tronstadhaven rett sør for bryggeriets egen have, en tomt som han selv hadde hatt i tankene å benytte til stiftelsen, men eksekutorene mente den var litt for liten. I 1886 fant man en løsning ved å makeskifte en annen av Dahls eiendommer, en have øverst i Prinsens gate, med en tilstøtende eiendom til Tronstadhaven, Lohrmannhaven. Det gikk imidlertid mange år før stiftelsens kapital var stor nok til å få gjennomført bygging og drift. Først i 1905 kunne man på basis av Joh. Christensens tegninger og under Joh. Osness´ overoppsyn starte arbeidet, og 29. juni 1908 ble stiftelsen høytidelig åpnet. Foran hovedbygningen ble det i anledning åpningen satt opp en statue av Erich Christian Dahl

Frem til 1984 fødte 99 % av byens vordende mødre på Stiftelsen, da virksomheten ble nedlagt og all videre barsel foregikk på Regionsykehuset.

 

J. P. Byes bryggeri

 

Opprinnelig startet dette bryggeriet sitt liv som brenneri i det som i dag er Fjordgata 7 og 9, eid av Peder Olsen Dahl. Etter at den tidligere eieren hadde stått for ombyggingen til bryggeri i 1851 solgte han det til stortingsmann Johan Peter Bye allerede samme år. Bye, som opprinnelig kom fra Orkdal, var opprinnelig blikkenslager og ble den første håndverker som ble valgt inn på Stortinget. Før sin stortingskarriere var han en av initiativtagerne til Trondhjems Håndverkerforening, og hadde senere flere verv i foreningen. I 1856 kom han tilbake til Trondhjem og fikk stillingen som byens veier, måler og vraker, en stilling som innehadde mye av dagens Mattilsyns og delvis Justervesens mandat. Han var også byens branndirektør, så man kan gå ut fra at han var en svært aktet mann i sin samtid. En av hans døtre, Severine Petrine, ble for øvrig gift med Trondhjems mest kjente musikk-profil på midten av 1800-tallet, komponisten og pianisten Thomas Tellefsen.

Lite er kjent om selve bryggeriets virksomhet og om Byes direkte involvering i den daglige driften, men bedriften holdt det gående i knappe tyve år etter hans død i 1863. I 1876 overdro hans enke bryggeriet til svigersønnen Chr. Rohde som må ha hatt en uheldig hånd med driften siden det ble auksjonert bort til Erich Christian Dahl i begynnelsen av 1882.

Tanken bak kjøpet var antagelig å benytte gården og ikke minst kjellerne som lager for E. C. Dahls egne produkter, men en stor del av bygningsmassen ble overdratt til Trondhjems Brændevinssamlag allerede samme år. Samlaget holdt til i lokalene frem til 1923 da det nystiftede Vinmonopolet overtok bygningsmassen. I de senere år ble bygningene kjent blant hjemmebryggere og andre øl-entusiaster for å huse både Bakke Brygg og Brygghus 9.

 

Familien Lysholm

 

Helt siden slutten av 1700-tallet hadde familien Lysholm satt sitt preg på handelslivet i Trondhjem. Familien eide en såpefabrikk og et saltraffineri i Devlebukta, anlagt ca. 1800, i tillegg til andre handelsinteresser i byen og omegnen, men de ble etter hvert internasjonalt kjente da Jørgen Bernhoft Lysholm etablerte sitt destilleri i midtbyen i 1821. Opprinnelig var familien fra Flensburg, men hadde kommet til byen på begynnelsen av 1700-tallet.

Jørgen B., som han bare ble kalt, døde i 1843, og sønnen Nicolay tok over familiebedriften de neste ca. tyve år inntil Olaus Krabbe Lysholm ble eneinnehaver av firmaet i en alder av 34 etter Nicolays død i 1864. O.K. var ikke bare kjent som en særdeles dyktig forretningsmann, men også som en varm beundrer av kunst og kultur av alle slag. Han var selv en pasjonert sanger, og sto blant annet bak stiftelsen av Trøndernes Mandssangforening i 1858, og - i likhet med Erich Christian Dahl – glad i teater. I tillegg var også han konsul; Nederlands mann i Trondhjem og det nordenfjeldske Norge.

Da muligheten til å kjøpe bryggeriet på Kalvskinnet kom i 1889 slo han til sammen med sine tre partnere Klingenberg, Kjeldsberg og Finne. Lysholm var den ubestridte leder og innehaver av aksjemajoriteten, og fikk gjennomført sårt tiltrengte forbedringer på bryggeriet i den relativt korte tiden han satt i direksjonen. Olaus Krabbe Lysholm døde 21. Januar 1894, og sønnen Bjarne Lysholm kom inn som hans etterfølger.

Bjarne utdannet seg til lege og praktiserte først et par år i USA før han kom tilbake til hjemlandet. Ved farens død var han reservelege ved Trondhjems Kommunale Sykehus. Naturlig nok trådte han inn som sjef for familiebedriften, men trakk seg ut av stillingen da firmaet ble omgjort til aksjeselskap i 1912. Som direksjonsmedlem hos E. C. Dahls ble han sittende helt til sin død i 1939 (?). Også Bjarne Lysholm var opptatt av sang, musikk og kunst i tillegg til sine interesser innen vitenskap, spesielt entomologi, og ble i 1907 utnevnt til æresdoktor ved Uppsala universitet for sitt arbeide innen dette feltet.

I 1928 opprettet man stillingen som administrerende direktør ved E. C. Dahls bryggeri. Den første til å bekle stillingen var Chr. F. Bentzen som hadde kommet til Trondhjem i 1897 som bryggerimester. Da han ønsket å fratre 40 år senere ble Bjarne Lysholms sønn Olaus Krabbe Lysholm konstituert til den ledige stillingen. Et knapt år senere, 21. mars 1938, ble han formelt ansatt. O.K. hadde tatt teknisk utdannelse, først ved bygningslinjen ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1915, deretter ved Massachusetts Institute of Technology der han var ferdig i 1920, 25 år gammel. Han ble ansatt i bryggeriets merkantile avdeling i 1929, og ledet bryggeriet gjennom nesten hele den tunge okkupasjonstiden. I 1944 ble han av politiske årsaker tvunget til å flykte, men gjenopptok sitt arbeide da freden kom. I 1947 ble han utnevnt til dansk konsul i Trondheim, og satt som administrerende direktør frem til sin død i 1959 (?).

Da var tiden kommet til den siste av Lysholmfamilien som hadde kontroll over E. C. Dahls bryggeri, Jørgen Broder Lysholm. Han tok straks fatt på arbeidet som skulle ende med at Aktiebryggeriet og E. C. Dahls fusjonerte i 1966, og var også mannen som måtte manøvrere bryggeriet gjennom de store endringene man så innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien på 80-tallet. Dette tiåret ble også sterkt preget av store økonomiske endringer i form av store aksjeoppkjøp i regi av investeringsselskaper, og i 1986 bestemte Jørgen B. seg for å selge sine aksjer til Platou Invest som raskt solgte disse videre til Nidar. Nidar ble en del av det store Orklakonsernet, og bryggeriet endte opp med å bli en del av Ringnes. Jørgen B. satt som administrerende direktør til 1986 da han solgte sine aksjer og gikk over til å bli arbeidende styreformann i det nyopprettede Nidar-konsernet inntil det ble kjøpt opp av Nora året etter. Jørgen Bjarne Lysholm døde i oktober 1995, og dermed var den så langt siste av Lysholm-slekta borte fra historien om E. C. Dahls bryggeri.

 

Sukkerhuset på Kalvskinnet

 

Helt siden midten av 1600-tallet hadde Danmark-Norge tatt del i den uhyggelige slavehandelen fra Afrika med skip som dro fra Guineakysten lastet med slaver som skulle vestover til den nye verden. Selv en av våre største trønderske nasjonalhelter, Peter Wessel Tordenskiold, deltok i denne trafikken, riktignok som matros om bord på et av skipene. I 1671 ble vi også eiere av en liten koloni i de vestindiske øyer, det som i dag er de amerikanske Jomfruøyene. Hovednæringen på disse øyene var dyrking av sukkerrør som ble sendt til København og de to sukker-raffineriene der. Handelen var imidlertid forholdsvis liten og ulønnsom, men i 1747 ble Det Vestindisk-Guineiske Kompagni omorganisert, og en rekke av Københavns fremste forretningsmenn ble deltagere i det nye foretaket. De nye eierne begynte straks å arbeide med å få opprettet raffinerier med henhørende privilegier for drift og salg andre steder i Danmark-Norge for å få avsetning på råvarene, og vårt første sukker-raffineri ble oppført i Bergen i 1750. Fire år senere var man i gang i Fredrikshald (dagens Halden), samtidig som man også i Trondhjem hadde fått oppført et raffineri på Kalvskinnet, der familiene Mølmann og Hornemann eide brorparten av aksjene.

 

Alle disse foretakene ble gode investeringer for eierne i startfasen, men etter hvert ble det vanskeligere tider, mye på grunn av høye råvarepriser og krav om at skip fra Karibien skulle levere lasten i København for så å bli fraktet nordover, men også på grunn av at aksjonærene etter sigende tok ut alt for høyt utbytte. I Bergen måtte man innstille driften i 1775, i Fredrikshald holdt man det gående til ca. 1810, mens vårt raffineri hadde gode år helt frem til ca. 1816. En stor del av årsaken var at mye fant veien over til Sverige, spesielt via Levanger hvor Martnan i mars spilte en betydelig rolle. Et annet produkt som også ga kjærkomne inntekter var brennevinet man destillerte av restene etter raffineringen, noe man hadde holdt på med helt siden oppstarten i 1754. To uheldige kjøp av sukker i 1816 skulle vise seg å bli skjebnesvangre for bedriften, og det endte med at en av hovedkreditorene, Hans Knudtzon & Co., overtok både Sukkerhuset og beholdningen for så å fortsette driften etter en kortvarig stans i 1820 med tyskeren Heinrich Bauck som raffinadør. Virksomheten fortsatte som før, men noen stor økonomisk suksess ble det ikke. Til tross for de gode tidene byen opplevde i perioden 1830 – 1850, klarte ikke Sukkerhuset å få vind i seilene. Bauck ble forespurt om han ville forpakte Sukkerhuset mot en årlig avgift på 600 speciedaler, som i ettertid viste seg å være alt for høy, noe som medførte at bedriftens brenneri ble nedlagt rundt 1838. Tolv år senere var det slutt; Staten hadde nemlig funnet ut at man risikerte å tape en anselig sum i sukkertoll ved at pengesterke svensker fra Göteborg hadde kjøpt det tidligere raffineriet i Fredrikshald dels for å konkurrere direkte med utenlandsk sukker i Norge, dels for å eksportere varene til Sverige. Man tok derfor til orde for å innløse alle privilegiene raffineriene hadde, og i 1850 var det slutt. 23. september solgte eierne privilegiet, bygningene, inventar og tomteareal til Staten, men det eneste staten hadde interesse av var privilegiet, og de fikk raskt solgt resten videre til Erich Christian Dahl. Dahl forpaktet riktignok bort selve raffineriet til Bauck i fem år til, men drev malteriet som hadde blitt oppført i brenneribygningen for egen regning.

Helt frem til 1984 ble det produsert øl i det gamle raffineriet, og i 1987 ble eiendommen solgt til E. C. Dahls Eiendom A/S. I dag brukes bygningene av NTNU.

 

Kildeliste:

Adresseavisen (under variable navn) – tilgang via Nasjonalbibliotekets websider (https://www.nb.no).

Arbeideravisa – tilgang via Nasjonalbibliotekets websider (se over).

Bratberg, Terje T. V.: Trondheim byleksikon. Kunnskapsforlaget 1996.

Bratberg, Terje. (2009, 13. februar). Erich Christian Dahl. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 12. august 2018 fra https://nbl.snl.no/Erich_Christian_Dahl

Christensen, Anders: Samtaler, og ikke minst hans blogg: Det står en-og-førti øl.. (http://anders.geekhouse.no/blog)

Koren, Kristian: E. C. Dahls bryggeri Trondhjem 1856 – 1906. Aktietrykkeriet 1906. (Nasjonalbibliotekets websider)

Pedersen, Svein Henrik: Industri og industriarkitektur i Østbyen ca. 1870-1940. Trondhjemske Samlinger 2002.

Rösoch, Henry: Trondheims historie. F. Bruns Bokhandels Forlag 1939.

Schmidt, Olaus: Aktiebryggeriet i Trondhjem (hvori optat Trondhjems bryggeri). Aktietrykkeriet i Trondhjem 1926. (Nasjonalbibliotekets websider)

Schmidt, Olaus (red.): Aksjeselskapet E. C. Dahls bryggeri 1856 -1956. Aktietrykkeriet i Trondhjem 1956. (Nasjonalbibliotekets websider)

Solheim, Bjarte: «Mit Øl gjør overalt Lykke». Hovedoppgave i historie, NTNU våren 1998.

Stav, Ivar E.: Berusende bygningshistorie. Hus for øl og vin, brennevin og gjær. Trondhjemske Samlinger 2011.

Stav, Ivar E.: Industriarkitektur i Trondheim 1890 – 1925.Trondhjemske Samlinger 1999.

Støren, Wilhelm K.: Bryggene i Trondheim. Trondhjemske Samlinger (Rekke 3 – bind 2 – hefte 2) 1964.

Thanem, Rolf W. (red.): E. C. Dahls bryggeri A/S 125 år 1856 – 1981. Adresseavisens boktrykkeri 1981. (Nasjonalbibliotekets websider)

Werner, Børre Edouard: https://kreativtforum.no/artikler/2015/10/historietime-pilsens-venner-feirer-35-ar-skal.

Worum, Ole. Pensjonert maskinmester ved E. C. Dahls bryggeri. Samtaler.